Tre dikt jeg falt for.

I dag fikk vi i oppgave å finn tre dikt på biblioteket. Vi skulle finn tre dikt som vi likte.

Jeg tok opp en diktsamling av Andre Bjerke. Vet at han har mange fine dikt som jeg liker. Den typen dikt, hvis en kan kalle det en type, liker jeg tradisjonelle dikt. Dikt som har et par strofer, med vanlig oppbygning. Er ikke glad i de diktetene som er mer moderne med et eller tre ord, hvor du må analysere i flere timer for å få noe ut av det, og det meste blir spekulasjoner.

Jeg fant to dikt i diktsamlingen til Andre Bjerke. Det første var «tilegnelse». Fra diktsamlingen Andre Bjerkes samlede verker.

Tilegnelse.

Til deg som aldri ågret med deg selv

og aldri samlet rentes rente sammen

til trøst og glede i din livets kveld.

Til deg som ødet alt. Men ikke gav

til den som tigget om en ussel bite,

fordi du ikke orket gi så lite!

Til deg som lot din ungdoms vilje hende

og ikke fryktsomt pustet ut din ild,

men alltid hadde råd til å forbrenne.

Og derfor gikk tilgrunne i din sjel

og ikke råtnet stykke efter stykke,

men døde hel!

Jeg valgte dette diktet fordi jeg likte det. Slik jeg har tolket det, så handler det om å gripe dagen. Ikke være redd for å prøve noe nytt. Lev ikke bestandig sikkert, tør å utfordre deg selv.

Det andre diktet jeg fant het «Møte» fra samme diktsamling.

Møte

Jeg så ham gå ute ikveld

på en vei.

Han så ikke meg.

Han så ikke seg selv.

Alt lys vekk,

slukket ut av hud , hans trekk

de siste farver

borte. Var han en fredløs ånd?

Fingrene! Fingrene ha på hans hånd

som døde larver.

Føttene klapret i søle og vind.

Det var som de tikket hans øde timer

inn.

Leden lå på han kinn

i ishvite strimmer.

Han sjokket forbi. Han smilte

et stort smil.

Det lå som en stanset gråt et sted

på en stengt profil

en hyklet fred

hvor ingenting hvilte.

Hvorfor ? Hva skyldtes det? Hvilket motiv?

Jeg tenkte: kan hende

et liv

som ble aske ved ikke å brenne?

Dette diktet er litt mystisk og jeg likte det. Spesielt likte jeg måten diktet er oppdelt på. Det siste ordet i flere av setningene stå alene, det fremhever dem og det blir en annen måte å lese dem på enn om de hadde stått på samme linje som resten av setningen.

Det tredje diktet jeg fant var fra diktsamlingen Norske fikt gjennom 1000 år. Der fant jeg et dikt som het «Ur- klang», som er skrevet av Eldrid Lunden.

Ur- Klang.

Sekund for sekund

kjem eg tikkande fram

av meg sjølv,

framtid er berre

langvisarar,

fortid

ein metallisk klang

i klokka.

Eg veit

at langvisarane

slår fast

summen av sekunda,

eg høyrer

at klokka er

umusikalsk.

Dette diktet syns jeg handler om at, det ikke er noe å gjøre med fortiden. Det du har gjort i din fortid er med på å forme din fremtid.